Da livets fyrste fødtes (LH412)

Fra Liturgisk ressursbank
Hopp til: navigasjon, søk
    Tekst: Karl Kjelstrup    Melodi: Folketone fra Ofoten
Da livets fyrste fødtes

1Da livets fyrste fødtes / i dødens armodsdrakt, / og støvets lengsler møttes / av evig guddomsmakt, / da sendte fra det fjerne / så selsom, skjønn og stor / en ny og liflig stjerne / sin gullglans over jord.

2Å, Østens vismenn fromme, / så hørtes eders bønn, / og I fikk glade komme / på valfart til Guds Sønn. / I lot kun stjernen lede, / hvor enn den bød å gå, / til I med takk og glede / på kne ved krybben lå.

3Akk, om jeg Herrens veie / med samme troskap gikk, / da ble den fred mitt eie / som I ved krybben fikk. / Da lød i denne verden / selv under sorg og nød / min sang på pilgrimsferden / med troens kraft og glød.

4Sankt Kaspar, du meg lære / det som gjør livet rikt: / at jeg til Herrens ære / må øve dagens plikt, / ti selv om munnen tier, / ditt gull forteller godt / om kjærlighet som vier / seg helt til livets drott.

5Den røkelse du brenner / til ære for Guds Sønn, / Sankt Melkior, vi kjenner / som daglig, trofast bønn. / Be nådens Gud å signe / min bønn ved kveld og gry, / da skal den daglig ligne / en gyllen viraksky.

6Og glad jeg ennå nevner, / Sankt Baltasar, ditt navn. / Be for meg, mens jeg stevner / mot evighetens havn. / I troens ånd å ære / forsakelsenes bud – / det skal min myrra lære / meg på min vei til Gud.